Talene fra 1. mai

Talene i skrift finner du her

Hilde holdt en flammende tale på Torvet i Sandefjord 1.mail

Hilde holder et godt innlegg om arv og kapital på Torvet den 1. mai. Les talen lenger ned.

TALE VED MONUMENTET OVER DE FALNE  - STOKKE 1. MAI 2019

Nils Ingar Aabol

Kjære alle sammen!

Helt siden 1890 har 1. mai vært APs kampdag, festdag og symbol på bevegelsens styrke og samhold. Det betyr at vi har mye å minnes og mye og forsvare i forhold til hva arbeiderbevegelsen har oppnådd. Men vi har fremdeles mye å kjempe for. Hovedfokuset vårt som et sosialdemokratisk parti må være rettet mot samtida og framtida.

Ganske mange mener at 1. maifeiringa er en overlevning fra fortida, og at den har utspilt sin rolle.

Jeg er sterkt uenig i dette.

De gamle kampsakene til arbeiderklassen er slett ikke gått ut på dato, men de gjelder nye grupper og temaer. Og selve grunnmuren i vår ideologi, felleskaps- og solidaritetstanken, er i høyeste grad relevant også i dagens samfunnsdebatt. En av hovedparolene for årets 1.mai-markering er «sterkere fellesskap og solidaritet». Jeg mener dette er godt budskap som tar opp i seg vår historie, vårt verdigrunnlag, dagens og framtidas utfordringer.   

Det er en mengde temaer lokalt, nasjonalt og internasjonalt å ta tak i – der vi som et sosialdemokratisk parti kan bruke vår ideologiske plattform og solidaritetsprinsippet som utgangspunkt for vårt politiske engasjement.

Mange stiller spørsmål om verdien av en slik markering vi hvert år har her ved Monumentet.

De sier at ”krigen var slutt for 80 år siden”, og at vi heller burde gjøre noe med dagens problemer i vårt eget samfunn.

Ja! Selvsagt skal vi ta tak i dagens og framtidas utfordringer, men det er absolutt på sin plass å ta med seg lærdom fra historien.

Gang på gang erfarer vi at fred mellom stater og folkegrupper ikke kan tas for gitt.

Og vi vet at krig ikke er over den dagen våpnene stilner. Krig setter langvarige spor i form av invalide mennesker, livsvarige psykiske skader, savn av ektemenn, mødre, fedre, døtre og sønner. Og den legger ofte grunnlag for langvarig hat mellom ulike etniske grupper.

Oftere enn krig mellom stater er det nå internasjonal terrorisme og borgerkriger mellom ulike etniske og religiøse grupper internt i enkelt-stater som er de alvorligste truslene mot humanitet og menneskeverd.

Dessverre er det lett å finne eksempler på at krig og menneskerettigheter er aktuelle temaer.

Det er bare noen dager siden over 200 mennesker ble drept i en grufull terroraksjon på Sri Lanka.

Ett annet eksempel er den pågående politiske debatten om vi skal la barn av norske IS-krigere få komme til Norge. Dette er en konkret sak der vi kan vise solidaritet i praksis. Selv om dette er kompliserte saker, er det for meg uforståelig at vi ikke skal påta oss et ansvar for disse barna.  

Noen sier at vi som enkeltmennesker er for små og ubetydelige til å kunne gjøre noen forskjell i store og vanskelig temaer og konflikter. Men det er jo nettopp her det geniale i fellesskapstanken ligger.

Ett eksempel: Greta Thunberg, den 15 år gamle, svenske tenåringsjenta som har vekket en hel ungdomsgenerasjon for klimasaken. Hun viser at det nytter for «Herr og fru Hvermannsen», for «Den lille mann» å engasjere seg. Dette er solidaritetskamp på sitt beste. Solidaritet med nåtid og framtid. Hundretusenvis av ungdommer har latt vær å møte opp på skolen for å markere sin misnøye med de voksnes manglende engasjement i klimapolitikken. – Hvordan svarer vi voksne på dette? Jo, med å diskutere om elever som uteblir fra skolen, skal få fravær eller ikke. Etter min mening en helt håpløs reaksjon! I stedet burde vi jo se på dette som en opplæring i demokrati.

For meg er det viktig å få fram at vår lokale 1.mai markering i Sandefjord kommune ikke bare er en tradisjon, men at den har med virkeligheten og aktuelle hendelser å gjøre.

På torvet i Sandefjord hadde organisasjonen SIAN, «Stopp islamiseringen av Norge» en 2 timers markering hvor de ga uttrykk for sterkt rasistiske og hatefulle holdninger. Budskapet deres er i grenseland for hva loven tillater, og lederen deres er tiltalt for å ha spredt hatefulle ytringer.

I Sandefjord kommune har nå 16 % av innbyggerne minoritetsbakgrunn og befolkningen kommer fra over 100 nasjoner.  Det er alle disse vi bør stå opp for og vise fellesskap med i forhold til rasistiske organisasjoner på ytterste høyre fløy. Derfor er jeg kjempestolt over at det er APs ungdoms-organisasjon, at det er AUF som sammen med andre på venstresida, sto i spissen for motdemonstrasjonen på Torvet lørdag.

Tarjei Vesaas sa i debatten om landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig at vi ikke måtte «seire på en slik måte at vi taper». – Det kan være grunn til å minne om dette når vi ønsker å bekjempe høyreekstremismen. Vi må passe oss så vi ikke tar i bruk virkemidler som likner på dem vi egentlig ønsker å bekjempe. Derfor synes jeg, «Mangfoldfesten», på Kurbadet lørdag, der AP var initiativtaker og medarrangør, var et glimrende tiltak for å vise toleranse og fellesskap med alle våre innbyggere med minoritetsbakgrunn. Dette er en annen og positiv måte og få fram alle de positive sidene ved at vi har blitt et multikulturelt samfunn.  

Vi har lett for å ta vår politiske selvstendighet for gitt. Men Norges selvstendighet går ikke lenger tilbake enn til 1905, og vi mistet denne selvstendigheten i 5 lange år fra 1940-45. Mange etniske grupper kjemper daglig for det vi oppnådde den gang.

1. september er det 80 år siden 2. verdenskrig startet, og vår markering ved Monumentet skal minne oss om de grufulle konsekvensene denne konflikten fikk. Og vi fremmer et håp om at det som skjedde for 80 år siden, ikke må skje igjen. Motstandskampen i de 5 krigsårene handlet om:

Retten til å organisere segRetten til å samles når en vilRetten til å si, skrive og trykke det en ønskerRetten til å tro på det en vilRetten til hemmelige valg og fritt kunne stemme på det partiet vi ønskerRetten til likeverdig behandling uansett rase, etnisk gruppe eller seksuell legning osv.

Det var disse grunnleggende menneskerettighetene de 48 personene fra Stokke som mistet livet under 2. verdenskrig, kjempet for. Det er disse grunnleggende rettighetene vår 1.mai-tradisjon her ved Monumentet egentlig handler om.

De fleste av dem som mistet livet fra Stokke, var sjøfolk. I tapsoversikten står det etter mange navn kort: ”torpedert og krigsforlist”.

For oss er det umulig å sette seg inn i hva de gjennomgikk av frykt, redsel og smerte. De fleste av dem var unge menn – gjennomsnittsalderen bare 31 år. 17 av dem bare mellom 20 og 25 år. – Den yngste - Rolf Hobæk - ikke mer enn 15.

Hva dette betydde i smerte og savn for familiene deres at disse unge mennene ble drept, tror jeg det er umulig for oss å forestille oss.  

Vi takker dem som dette monumentet er reist over for deres innsats!

De gav sitt liv for at vi skulle få leve i frihet!

STERKERE FELLESSKAP – 1. MAI 2019 I SANDEFJORD

Hilde Hoff Håkonsen

Gode venner, kjære alle sammen!Gratulerer med dagen!

I Sandefjord er mange opptatt av arv og kapital. Arv og kapital er derfor min ramme for dagens tale. Det finnes mange former for arv og kapital. Arv i form av holdninger, arbeidsmoral, rettferdighetssans, nestekjærlighet og toleranse. Eller en politisk arv i form av verdiene, rettighetene, pliktene og et solidarisk fellesskap i det samfunnet vi lever i.

Jeg har med meg en stikling av rosepelargonia jeg har arvet etter min mormor. For meg så representerer denne rosepelargoniaen holdningene og arbeidsmoralen jeg har arvet fra da jeg startet å plukke stein på jordet i tidlig alder, fra da jeg kløyvet og pakket ved som tolvåring, eller da jeg plantet skog da jeg var femten og da jeg startet blomsterbutikk som 22-åring. Denne arven der jeg lærte å dyrke jorda og planter, viktigheten av kunnskap, nestekjærlighet og å ta vare på det man har og den man er, er min aller viktigste arv som gjenspeiler mitt politiske ståsted og de valgene jeg har tatt senere i livet.

Fellesskapet vi har arvet er ingen selvfølge, og samfunnskampen for å ta vare på denne arven pågår fortsatt i 2019. For å kunne ta gode avgjørelser for framtida, må vi kjenne vår historie. I år er det 100 år siden 8-timersdagen ble lovfestet. I mer enn 30 år hadde arbeiderne kjempet for dette kravet, og i morgen vil det være 101 år siden arbeiderne på Hydro på Notodden og Rjukan gikk hjem fra jobben etter åtte timer. To timer før fabrikkfløyta blåste ved arbeidsdagens slutt. Fagbevegelsen fikk året etter presset gjennom kravet om åttetimersdagen i tariffavtalene.

Arbeiderne skjønte at man var sterkere i fellesskap, og arbeidsfolk slo seg sammen, organiserte seg, for å få gjennomslag for rettferdige krav. De tok kampen for åttetimersdagen i fellesskap, akkurat som man har tatt kampen for ferie, for et bedre arbeidsmiljø, for rettferdig lønn og en pensjon å leve av. Men kampen er ikke over.

Før arbeiderbevegelsen fikk gjennomslag for sine krav, måtte arbeideren stå med lua i hånda foran en fabrikkeier eller en storbonde. I dag ser vi at mange må stå med mobilen i hånda for å være klar om en arbeidsgiver ringer, for at du skal få et nytt oppdrag eller en ny vakt. Altfor mange har ufrivillige deltidsstillinger i Sandefjord, og må shoppe ekstravakter for å få ei lønn å leve av. Sånn kan vi ikke ha det! Når vi kommer til makta i Sandefjord så vil en av våre viktigste saker være å skape en heltidskultur, og jeg lover flere hele og faste stillinger.

Vi i Sandefjord Arbeiderparti viser at vi tar kampen for et seriøst arbeidsliv og kampen mot sosial dumping på alvor. Vi har foreslått strengere krav i innkjøpsreglene, men blitt nedstemt. Våre forslag ville ført til at vi passet på at de som bygger våre skoler, barnehager, sykehjem og alt annet en kommune trenger, jobber under trygge arbeidsvilkår. Våre forslag ville sørget for at flere bedrifter tok inn lærlinger, at flere fikk faste stillinger eller ble sikret lønn mellom oppdrag. Vi vil sørge for en offensiv næringspolitikk med et godt samspill mellom offentlig og privat sektor.

Høyre har styrt Sandefjord i over 100 år, og har sørget for en arv. Vi arver en kommune der det er store forskjeller mellom fattig og rik. Vi arver en kommune med store levekårsutfordringer, der flere og flere barn lever i barnefattigdom, flere unge blir uføre og flere og flere må gå på sosialhjelp. Sånn kan vi ikke ha det. Denne arven burde Høyre betalt arveavgift for, istedenfor å gi skattelette til de rikeste. Arbeiderpartiet har store ambisjoner for Sandefjord, og vil gjøre noe med disse levekårsutfordringene.

Vi vet at samfunn med små forskjeller mellom folk har lavere kriminalitet og bedre folkehelse. En av de arenaene som er aller viktigst for å utjevne sosiale forskjeller er skolen.Arbeiderpartiet i Sandefjord vil føre en skolepolitikk der vi reduserer testing av elevene, der vi oppretter tverrfaglige team – et lag rundt eleven, vi vil ha leksebevisste skoler og et gratis skolemåltid. Dette er noen av tiltakene som vi mener vil bidra til å utjevne forskjeller. Arbeiderpartiet vil ikke videreføre arven etter Høyre, der sosial bakgrunn går i arv. Vi vil utdanne hele mennesket, fordi Sandefjords humankapital er de kunnskapene og ferdighetene som menneskene som bor i vår kommune har som gjør dem i stand til å skape verdier. Vi vil investere i denne humankapitalen, fordi å mestre som liten er å lykkes som stor.

Vi vil ha flere unge i arbeid. Arbeid og velferd henger sammen. Det er ikke sant, som høyresiden påstår, at det bare handler om å skape for å dele. Det handler også om å dele for å skape. Trygge mennesker, i et samfunn der vi har tillit til hverandre fordi forskjellene ikke er store, skaper mer. Det har den norske modellen bevist. Tillit mellom folk er vår viktigste kapital.

Det foregår en verdikamp i vårt samfunn, der tilliten mellom folk er under press. Vi ser en stadig mer radikalisert høyreside, som i kommentarfelt og i millionærfinansierte nettaviser sprer konspirasjoner, løgn og splittelse. Det er krefter som ønsker å splitte samholdet i arbeiderbevegelsen, som ønsker å splitte fellesskapet og dele det inn i et oss og dem. Senest på dette torget for fire dager siden stod ungdommer fortvilet og gråt på grunn av hatefulle ytringer. Dette vil jeg ikke godta, og jeg har fått fornyet kraft til å ta kampen for et samfunn der alle skal føle seg inkludert. Vi tror på mangfold, solidaritet og et sterkere felleskap. Et samfunn der alle skal med.

For tre uker siden møtte jeg Vibeke og Marianne. Begge har brystkreft, begge har små barn og begge får nest best behandling. Vibeke og Marianne forteller at de betaler over 200 000 kr hver hos et privat sykehus for å få medisin som krymper kreftsvulstene før operasjon. Når to unge damer kjemper sitt livs kamp, og samtidig må ha kronerulling eller ta opp lån for å kjøpe medisin på en privat klinikk, da er det noe feil med systemet. Min sosialdemokratiske ryggmargsrefleks sier meg at sånn kan vi ikke ha det. De rikeste får milliarder i skattelette, samtidig som disse unge småbarnsmødrene må sette seg i gjeld for å bli friske. Det går ikke an! Jeg lover å ta kampen mot et todelt helsevesen.

Mange kamper har blitt kjempet, og vi har mange kamper som gjenstår. Klimakampen er en av disse, og de unge her i Sandefjord har utfordret oss folkevalgte gjennom sitt klimaengasjement. Jeg og Arbeiderpartiet tar utfordringen. Skogen, jorda, havet og lufta er vår arv, og vi vil ta vare på denne arven ved å gjennomføre tiltak som reduserer klimautslipp og forbedrer kommunens miljøprofil. Vi vil sørge for å bevare grønne lunger for framtida, og vi lover å bevare Rødsåsen for kommende generasjoner når vi overtar makta etter 9.september.

Valget til høsten blir et valg som handler om hva slags arbeidsliv vi skal ha i Sandefjord. Vi vil ha et arbeidsliv med hele, faste stillinger. Trygghet og forutsigbarhet. Valget handler om hva slags skolepolitikk vi skal føre, med en skole der vi utdanner hele mennesket. Valget handler om hvordan vi skal redusere forskjeller, løse klimautfordringene og håndtere det økende antallet eldre. Arbeiderbevegelsens historie har vist oss at vi løser de store utfordringene best i fellesskap. Den velferdsstaten vi har i dag er et resultat av bevisste politiske valg, politiske kamper og har blitt bygget gjennom generasjoner. Dette samfunnet. Denne velferdsstaten har tatt lang tid å bygge opp, men det tar kort tid å bygge den ned. Det er opp til oss å ta vare på den. Valget handler om hvordan vi tar vare på arven og kapitalen.

Jeg er ei arbeiderklassejente som har bodd for meg selv, jobbet og klart meg selv siden jeg var 16 år. Jeg har med meg denne stiklingen for å vise takknemlighet for den arven vi er satt til å forvalte. Jeg har med stiklingen av rosepelargonia for å minne meg på at jeg er en del av noe som er større enn meg selv, og at det er de jordnære og nære ting som betyr noe, også når vi skal ta politiske valg. Det er med ydmykhet og stolthet jeg står her i dag som ordførerkandidat ved høstens kommunevalg. Ydmykhet for den innsatsen som de som har gått foran meg har lagt ned. Og så er jeg stolt! Stolt av å representere arbeiderbevegelsens verdier, kampen for solidaritet og samhold, et sterkere fellesskap. Jeg er klar til å ta kampen for et sterkere fellesskap i Sandefjord.

Tusen takk for oppmerksomheten!